Jeg har en mann som har et så nerdete forhold til pastamaskinen sin at hans ide om en «kjapp middag» når man ikke har overskudd, gjerne involverer pasta laget fra bånn (Nei jeg klager ikke). Denne gangen endte han opp med (i følge Den store pastakokeboken) mezzaluna, fordi det var den enkleste formen av fylt pasta å få til bare med fingrene. Fyllet ble noe nondescript kjøtteig forsøkt krydret med chili og min elskede chorizo + diverse, uten at det ble noe revolusjonerende ut av det (min oppgave 😦 ). Trodde jeg hadde tatt hardt i, men fylt pasta kan man tydeligvis ikke overkrydre dersom man liker litt smak på maten.
Men så måtte vi jo ha noe saus, og motivasjonen til å sette i gang med koking var laber. Det kunne være en løsning å slenge på noe pesto, men erfaringen med dette er at smaken gjerne blir litt for intens. Pastakongen tok dermed utgangspunkt i at smaken på pestoen måtte tynnes, samt at utseendet på sausen godt kunne høynes med litt farge. Etter diverse romstering i kjøleskapet og noe som jeg er usikker på om var kvalifisert gjetning, vill eksperimentering eller ren flaks ble jeg servert følgende oppsiktsvekkende gode kreasjon:
Oppskrift kokefri pastasaus
Bland sammen:
50g pesto
litt finhakket rød paprika
litt finhakkede sukkererter
et titalls dråper sitronsaft (smak til)
en dose provencekrydder (smak til)
dryssel med kavring (strø)
en god del olivenolje slik at du får en nesten rennende saus/dressing
Etterpå ble vi sittende og diskutere hva denne kreasjonen kalles. Er det en vinaigrette? Den inneholder jo ikke eddik. Er det en dressing? Skal vi bare rett og slett kalle det en saus?
Mat uten melk 